/\

ANNONSE

Å drive et flyselskap er ikke noe familiebedrift. I et stort flyselskap skal det kjøpes inn fly som skal vedlikeholdes og dyrt drivstoff.
Å drive et flyselskap er ikke noe familiebedrift. I et stort flyselskap skal det kjøpes inn fly som skal vedlikeholdes og dyrt drivstoff.

Fly

1960: Regningen, takk!

Overgangen til jetalderen var spennende, moro – og dyr. Eierne av SAS måtte skyte inn ny kapital i 1961.

Det er ingen kjære mor i flybransjen. Flyene er dyre, vedlikeholdet er dyrt og faktorer som drivstoffpriser er avgjørende for om regnskapet går i pluss.

På slutten av 50-tallet, i den spede starten av jetalderen, var det bare ett alternativ for flyselskapene som ønsket å være konkurransedyktige. Det var å oppgradere flåten med jetfly for å få raskere forbindelser og større rekkevidde, noe som var viktig for passasjerene. Investeringene i forbindelse med de nye flåtene var imidlertid enorme. 

Å fly inn i jetalderen kostet SAS 700 millioner svenske kroner.

Svenske Dagens Nyheter skrev at det totalt ville koste SAS rundt 700 millioner svenske kroner å gå inn i jetalderen, noe som tilsvarer rundt 7,5 milliarder norske kroner i 2016.

SAS kunne se tilbake på stor vekst gjennom 1950-tallet. I 1951 passerte de 73 millioner tonnkilometer. Innen 1960 var dette tallet mer enn tredoblet til 246 millioner. Antall passasjerer hadde steget fra 482 000 i 1951 til 1,8 millioner i 1960, og antall ansatte fra 6600 til 14 600.

Selskapets kjernevirksomhet hadde vært lønnsom frem til 1957, men opplevde et underskudd på 80 millioner svenske kroner i 1960. Driften i Thailand og Mexico tappet selskapet for penger og trengte 50 millioner ekstra, og det nye SAS Royal Hotel i København hadde kostet dobbelt så mye som estimert. SAS var på randen av konkurs. Man trengte ny kapital raskt.

Det var lettere sagt enn gjort, ettersom SAS var et statseid selskap. Bruk av skattebetalernes penger er aldri enkelt, og det hele ble ekstra komplisert når tre land var involvert, i tillegg til privat sektor, som også måtte trå til.

Regjeringene og den private sektoren i de tre landene var likeverdige partnere i SAS. Sveriges eierandel var tre sjudeler, mens Norge og Danmark hadde to sjudeler hver. Det opprinnelige behovet for ny kapital var 157,5 millioner svenske kroner, delt i henhold til andel av eierskapet: Sverige med 67,5 millioner og Norge og Danmark med 45 millioner hver, delt mellom offentlig og privat sektor.

Dette ville dekke tapene og gi SAS en ny start, men både Danmark og Norge var skeptiske. I Danmark gjaldt det også regjeringen, men ettersom fortsatte investeringer var nødvendig for å hindre at SAS ble oppløst, gikk danskene med på å gi sitt bidrag.

I Norge hadde en håndfull banker og forsikringsselskaper forpliktet seg til å bidra med 10 millioner kroner, rundt halvparten av andelen til den private sektoren, men regjeringen lovet å dekke eventuell manglende finansiering fra den private sektoren.

I Sverige jobbet samferdselsministeren Gösta Skoglund for å holde hjulene i gang hos SAS, og han snakket varmt om de skandinaviske verdiene som flyselskapet representerte.

– Et av argumentene for ekstra økonomisk støtte til SAS har vært at SAS er et konkret eksempel på skandinavisk samarbeid, noe vi ikke har sett andre steder, sa han i april 1961.

– Det er åpenbart at de tre landene får best dekket lufttrafikkbehovet med ett flyselskap, la han til. – SAS er også viktig for å markedsføre landene våre i utlandet, og på den måten er det til stor hjelp for eksempel for turisme.

SAS var ikke alene om å ha økonomiske problemer, og den nye kapitalen ga selskapet grunn til optimisme. Det ble tross alt solgt flere billetter enn før, og salgsinntektene var større enn noen gang. De opprinnelige anslagene ble oppjustert, og med 200 millioner svenske kroner regnet man med at selskapet kunne få et pusterom. 

Curt Nicolin og Marcus Wallenberg i 1961.

– Den neste teknologiske innovasjonen er ikke på plass før slutten av 1960-tallet, så SAS får 10 år til avskrivning av jetflyinvesteringen, skrev Dagens Nyheter.

Ikke alle var like forståelsesfulle. Den svenske avisen Expressen tok opp spørsmålet om de tre landenes politiske dragkamp om SAS sine operasjoner.

– Hvis SAS hadde fokusert på flyselskapets beste i stedet for å forsvare nasjonale interesser, ville de i dag hatt hovedbasen på det eneste logiske stedet for effektive kontorer og tjenester, nemlig København, skrev avisen. – Det har ikke vært tilfelle i det hele tatt. Det er på høy tid med en omfattende omorganisering.

I 1961 sluttet Åke Rusck som administrerende direktør, og Curt Nicolin tok over i de neste ni månedene. Han reduserte bemanningen med 18 prosent og sørget for at selskapet igjen ble økonomisk ansvarlig. Da etterfølgeren Karl Nilsson kunne avslutte regnskapet for 1963, var SAS nok en gang på plussiden, med et overskudd på 21 millioner svenske kroner

Katastrofen ble avverget. Det var på tide å tenke stort igjen.

Ble du inspirert av denne saken?

Gi den en tommel opp!

likes

ANNONSE

Lukk kart

Kategori

Fra artikkelen

Del tips

Lukk

Leter du etter noe spesielt?

Filtrer søket ditt

Lukk