/\

ANNONSE

Disse SAS-flyvertinnene tok eksamen i 1971.
Disse SAS-flyvertinnene tok eksamen i 1971.

Fly

Flyvertinnene i SAS på skolebenken

I 1970 ble den første flyvertinneskolen i sitt slag i Europa, åpnet på Park Hotel i Sandefjord.

Det finnes ikke mange yrker som har en så glamorøs bismak som den internasjonale flyvertbransjen. Flyverter våkner opp i ett land og jobber med interessante mennesker høyt oppe i luften hver eneste dag for så å innta middagen i et annet land. Dette var i det minste imagen den gangen den internasjonale jobbtittelen var «air hostess».

Da SAS sentraliserte sin flyvertinneopplæring på ett sted på SAS Air Hostess College i Park Hotel i Sandefjord, var det bare kvinner som kunne søke. Og ikke hvilken som helst kvinne, selvsagt.

For å oppfylle kravene måtte de håpefulle, fremtidige flyvertinnene i SAS være minst 160 centimeter høye, men ikke høyere enn 175 centimeter, for da «ville hun ikke få plass i anretningen».

Det opprinnelige alderskravet var 21 år, men det ble redusert til 20 da flyvertinneskolen hadde vært i drift i ett år. Den øvre aldersgrensen på 27 ble opprettholdt, men språkkravene ble litt mindre strenge da de gikk fra engelsk, tysk og fransk til engelsk, tysk og et valgfritt tredjespråk.

I tillegg måtte den unge kvinnen være ugift, men hun hadde lov til å gifte seg når hun først var ansatt. Og synet måtte være uklanderlig. Briller og kontaktlinser var ikke tillatt av sikkerhetsmessige årsaker. 

Neste kull flyvertinner på Air Hostess College i Sandefjord fotografert 12. april, 1976. Tusenvis søkte om skoleplass, og rundt 300 ble invitert til intervjuer. De utvalgte måtte gå gjennom et strengt opplæringsprogram i klasser på rundt 40 kvinner i hver. Opplæringen varte opprinnelig i tre måneder, men ble senere strømlinjeformet til sju uker.

I de første fire ukene på flyvertinneskolen studerte kvinnene ulike emner, noe den svenske avisen Expressen beskrev som «et program som ser ut som det er ment for astronauter på papiret».

Dagene var lange. Vekking var klokka sju om morgenen, og undervisningen pågikk helt til klokken åtte om kvelden.

Sentraliseringen av opplæringen gjorde det mer lønnsomt for SAS, men det sikret også en felles standard og bidro til å skape en følelse av et skandinavisk fellesskap.

– Det er et sterkt samhold mellom flyvertinnene, uttalte en av SAS-flyvertinnene til Expressen i april i 1970. – Noen av oss tilbringer mer tid med SAS-kollegene våre enn med familien.

Men selv om jobben ble betraktet som glamorøs, hadde den en slagside. I samme artikkel i Expressen fortalte en annen flyvertinne om livet på tur og om hvor raskt man mistet kontakten med andre, ikke flyvende, venner.

– Det kan være ganske tøft, sa hun. – Det er drink på drink på drink. Så kommer vi frem i New York, tar en dusj og skynder oss ut med en whisky i hånden. Så er det et lite cocktailparty før en natt på byen. Neste dag blir det tid til litt shopping før flyet går tilbake samme kveld.

Andre fortalte at de fikk blomster på rommet når de ankom hotellene i fremmede land. Så kom det telefonen fra avsenderne, som ville be flyvertinnene ut på middag. Det var dørvaktene som delte ut flyvertinnenes romnummer til interesserte menn i lobbyen da de sjekket inn. Ingenting av dette ble nevnt på SAS College selvsagt. 

Den nye opplæringen viste seg å være en suksess, og selv konkurrenter som hadde kritisert programmet tidligere, skiftet mening da de første flyvertinnene var uteksaminert.

Etter fire uker i Sandefjord, vendte elevene tilbake til sine hjemmebaser i Oslo, København og Stockholm, der de fullførte opplæringen. Så begynte de å jobbe på SAS' ruter i Skandinavia og Europa, med en tre måneder lang prøvetid.

– Det var krevende, men samtidig hadde vi det veldig gøy, sa en av de første uteksaminerte flyvertinnene til Svenska Dagbladet.

De var klare for hva det måtte være.

 

Ble du inspirert av denne saken?

Gi den en tommel opp!

likes

ANNONSE

Lukk kart

Kategori

Fra artikkelen

Del tips

Lukk

Leter du etter noe spesielt?

Filtrer søket ditt

Lukk