/\

ANNONSE

SAS' første flygning til New York stoppet også på Gander. Den første flyturen tok 25 timer.
SAS' første flygning til New York stoppet også på Gander. Den første flyturen tok 25 timer.

Fly

Gander flyplass, porten til Amerika

På 1950-tallet, før jet-alderens inntog, var flyplassen Gander på Newfoundland i Canada et fast stoppested der flyene fylte opp tankene. Også SAS' tidlige flyvninger til New York la inn et mellomstopp her.

I 1935 fantes det bare myr og forkrøplede grantrær langs jernbanelinjen på Newfoundland, men Gander-området helt sør på øya kunne skilte med fire store fordeler.

For det første den geografiske plasseringen der Nord-Amerika ligger nærmest Europa, og for det andre beliggenheten på et høyt, og relativt tåkefritt, platå. Dessuten lå Gander ikke for langt unna Great Circle-ruten mellom byene på østkysten av USA og Europa. Og endelig gjorde jernbanen det enkelt å transportere mannskap og utstyr ut til flyplassen. Kort sagt var Gander et perfekt sted for en flyplass.

På 1930-tallet fantes det ennå ingen regelmessig transatlantisk luftfart, og ideen om å forvandle det høytliggende platået til en flyplass for landbaserte fly, istedenfor for flyvende båter, ble født. Det var steile fronter mellom visjonærene på den ene siden, og motstanderne på den andre. En av motstanderne var Royal Air Force, som fortsatte å sende sine fly over Atlanterhavet på båter helt frem til begynnelsen av 1940-tallet.
 

Til slutt vant visjonærene frem, og flyplassen stod ferdig innen utgangen av oktober 1939, akkurat tidsnok til utbruddet av andre verdenskrig. Britenes statsminister Winston Churchill kalte flyplassen «et usynkelig hangarskip». Det var Royal Canadian Air Force som sto for driften av flyplassen, med store kontingenter fra US Army Air Force og RAF Ferry Command.

11. november i 1940 var dagen for den første vågale, transatlantiske leveransen av sju Lockheed Hudson-bombefly. Sivile piloter satt bak spakene, og leveransen ble en suksess. Før krigen var over hadde over 12 000 fly fra de allierte krysset Atlanteren.

Det betød at en lang rekke piloter og mannskapsmedlemmer nå var blitt fortrolige med flyvningene over Nord-Atlanteren, og bakkemannskapet var blitt i stand til å håndtere komplekse operasjoner,

Et logisk skritt for flyselskaper som SAS, var å skaffe seg en plass innenfor transatlantisk passasjertransport. Men SAS-flyene kunne ikke klare det uten et mellomstopp, noe som var gode nyheter for Gander. Dette til tross for at flyplassen kun ble en bensinstasjon og veldig få reisende benyttet Gander som utgangspunkt eller destinasjon for sine reiser.

Men det var på Gander flyplass at passasjerene om bord i SAS-flyene fra Skandinavia for første gang satte føttene på nord-amerikansk jord og fikk den første smaken av nord-amerikansk mat og drikke på sin vei til The Big Apple.

Denne timeplanen illustrerer Ganders sentrale rolle i de tidlige transatlantiske flyvningene.

Sivile på etterkrigstidens Gander ble innkvartert i ombygde militærbrakker. Øverst i bildet er Ferry Command-området. Der ligger hangar 21 og 22, som ble selve navet i etterkrigstidens sivile luftfart. I 1959 ble det reist en ny bygning på «den amerikanske siden» som også rommet SAS-boligene som vises her.

Bildet over ble tatt sent på 1940-tallet og viser et SAS DC-4 på rampen foran hangar 22, som rommet passasjerområdet og billettlukene. 

Dette bildet ble tatt tidlig på 1950-tallet og viser passasjerområdet etter en oppussing i nye, lyse farger. SAS-billettluken lå et sted helt i slutten av rekken.

Tekst: Robert Pelley
Foto: Robert Pelley / bobsganderhistory.com

Ble du inspirert av denne saken?

Gi den en tommel opp!

likes

ANNONSE

Lukk kart

Kategori

Fra artikkelen

Del tips

Lukk

Leter du etter noe spesielt?

Filtrer søket ditt

Lukk