/\

ANNONSE

Bestill reise

Atle Antonsen har vunnet den norske Komiprisen fire ganger. Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix
Atle Antonsen har vunnet den norske Komiprisen fire ganger. Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix

Folk

Atle Antonsen - klassens klovn

Komikeren og skuespilleren Atle Antonsen spiller en narsissistisk forfatter i den nye filmen Grand Hotel. Det er en rolle han kan relatere til.

Det er en klassisk historie om en komiker som fant sin arena i skolegården: Jeg var en tøysekopp, en rastløs type. Jeg har alltid vært avhengig av utfordringer, og fordi jeg tidlig kunne både lese og gjøre matematikk, ble jeg veldig ufokusert til å begynne med. Det tok ikke lang tid før jeg ble klassens klovn.

Dette er Atle Antonsen

Alder: 46
Jobb: Skuespiller, komiker og manusforfatter
Bor: Oslo
Karriere: Har vært med i en rekke TV-serier, blant annet Nissene på låven, Tre brødre som ikke er brødre, Team Antonsen, NAV og Dag. Har i tillegg spilt i en rekke filmer, som Pitbullterje, Kong Curling, Jakten på Berlusconi og Grand Hotel. Sistenevnte hadde premiere på norske kinoer 8. april i år. Atle har vunnet Komiprisen fire ganger. 

Read more

Jeg var veldig til stede i øyeblikket og tenkte overhodet ikke at det var komiker og skuespiller jeg skulle jobbe som når jeg ble voksen. Faktisk så jeg på TV-serien «L.A. Law» og tenkte at det kunne vært kult å være advokat. Men da jeg hørte at det innebar syv års utdannelse, slo jeg det fra meg umiddelbart. Jeg er en veldig praktisk drømmer. Drømmene må harmonere med det jeg ser for meg at jeg gidder å gjøre. Det var ikke før jeg ble med i en dramagruppe på gymnaset at jeg begynte å se for meg at skuespill kunne være noe å drive med.

I filmen «Grand Hotel» spiller jeg en ekstremt narsissistisk forfatter som har gitt faen i alt rundt seg, og endt opp som ganske ensom og lite tilpass. I likhet med rollefiguren min er det et selvsentrert yrke jeg holder på med, og jeg kan kjenne meg igjen i behovet for å lykkes. Men han brenner jo hele sitt sosiale nettverk, det gjør ikke jeg. Heller tvert i mot.

For rollen måtte jeg gå ned elleve kilo. Jeg har en glupsk natur og er glad i å ta for meg av livets goder. Jeg legger fort på meg og kan bli svær. Heldigvis nekter jeg meg mye, ellers hadde jeg ikke sett ut. Før ble jeg sur av å bli fysisk sliten, nå merker jeg at jeg trenger det og at jeg blir mer i vater av å være i noenlunde form.

Håkon Bøhmer og Atle Antonsen i filmen  Grand Hotel. Foto: Euforia Film

Normalt reiser jeg ikke med fly mer enn én gang i måneden, men er jeg på turné, blir det fort tre ganger i uken.

Favorittreisen min er reisen hjem. Ellers er jeg på guttetur med gamle kompiser fra Lillehammer en gang i året. Da drar vi alltid 2–3 dager til østeuropeiske destinasjoner som Kiev, Riga, Ljubljana, Tallinn og så videre. Ellers er jeg veldig glad i Lisboa. Det er passe langt, passe stort og passe varmt. Og New York slår heller aldri feil.

Jeg er opptatt av kontroll og liker å være «hands on» i alt jeg gjør. Jeg har ikke noe management, fordi jeg vil ta beslutninger selv basert på magefølelsen og på hva jeg synes er kult og ikke. Er det noe jeg ikke er flink til, så setter jeg det bort til folk som kan det bedre.

"Å kjenne på nerver, eller spenning, er bare sunt."

Foreldrene mine har utstyrt meg med en ganske heftig porsjon folkeskikk. De er opptatt av at man skal oppføre seg bra overfor andre. Det er ikke så mye hva de har sagt, men hvordan jeg har sett dem gå gjennom livet.

Hvis jeg møter folk jeg liker veldig godt, blir jeg starstruck. Jeg blir bare en sånn lallende fan, selvbevisst og rar. Å hilse på folk bare for å ha gjort det, har jeg aldri hatt behov for. Som ung komiker var det John Cleese jeg så opp til. Nå har jeg jobbet med ham. Philip Seymour Hoffman var en fyr jeg hadde veldig respekt for. Han møtte jeg i døra på en bar i New York, men jeg løp ikke etter ham for å si hei.

Å kjenne på nerver, eller spenning, er bare sunt. Det tyder på at jeg er skjerpet. Likevel, på scenen er jeg bedre hvis jeg klarer å slappe av. Det er en mental kamp innimellom.

Jeg er lite tilhenger av frykt, fordi det får frem så mye kjipt i folk. Jeg går sjelden rundt og kjenner på redsel. Det måtte i så fall gjelde mine nærmeste, at det skulle skje noe med dem, men jeg er ikke veldig bekymret av meg som type.

Når yrket ditt begynte som en lidenskap, da jobber du med det du er mest opptatt av og liker best. Jeg føler meg privilegert nesten hver dag, og har utrolig lite å syte over. 


Tekst: Julia Renate Ingebrigtsen 

Ble du inspirert av denne saken?

Gi den en tommel opp!

likes

ANNONSE

Lukk kart

Kategori

Fra artikkelen

Del tips

Lukk

Leter du etter noe spesielt?

Filtrer søket ditt

Lukk