/\

ANNONSE

Folk

Danseren Virpi Pahkinen: – Jeg er dansegudens tjener

Virpi Pahkinen er en prisvinnende finskfødt danser som flyktet fra åndeligheten gjennom hardt arbeid. Nå jobber hun hardt for å finne tilbake til åndeligheten. Dette er hennes reise.

Pahkinen er mest kjent som solodanser. Hun liker seg best alene. Dansingen tar Virpi Pahkinen til et annet sted. Foto:  Karl NordlundSom barn og tenåring spilte jeg piano, sang i kor og drev med turn og kunstløp.

Åndelighet har alltid vært viktig for meg. I tenårene var jeg redd for Gud og hadde mørke tenåringstanker om livet og verden. Men når jeg holdt på med turn, glemte jeg alt annet. Jeg svettet ut angsten og danset for å glemme Gud.

Jeg så et oppslag om moderne dans da jeg gikk på videregående skole, og jeg bestemte meg for å prøve det. Dansetimene foregikk i en mormonerkirke, med høyt tak og store vinduer. Dansestudioer ligger vanligvis i mørke kjellerlokaler, opplyst med lysstoffrør. Så dette var noe helt annet.

I dag kommer jeg nærmere det åndelige ved å være fysisk aktiv. Sirkelen er sluttet, og jeg får en klarere kobling til Gud når jeg danser.

Jeg likte å måke et lite område av en dam og skøyte for meg selv i månelyset sent på kvelden. Det virket givende å repetere de samme mønstrene igjen og igjen. Det å være alene var en viktig del av helhetsopplevelsen. Ofte måtte jeg vente til ishockeyspillerne hadde reist hjem.

Jeg begynte på universitetet for å studere romanske språk. Det ble imidlertid ikke så mye studier, jeg benyttet meg bare av studentfordelene. Jeg studerte også piano på musikkonservatoriet i Helsinki, men hele tiden visste jeg at det egentlig ikke var noe for meg. Så var det en danselærer som foreslo at jeg skulle søke på dansehøyskolen i Stockholm.     

Jeg hadde ikke spilt piano på over tjue år, da jeg begynte igjen. Nå liker jeg å spille skalaene. Jeg liker ting som tar lang tid å mestre.

Dette er Virpi Pahkinen
 

Født: Jyväskylä, Finland
Karriere: Arbeidet hennes som danser og koreograf har blitt hyllet i mer enn 45 land, blant annet Australia, Mexico, Sør-Afrika, Libanon og USA. I 2011 fikk hun den svenske prisen Litteris et Artibus for sine enestående kunstneriske bidrag. I 2014 fikk hun Cullberg-prisen, som gis til personer som «har plassert Stockholm på det internasjonale dansekartet».

Read more

Jeg er ikke en danser som bare gjør ting og improviserer. Det finnes dem som gnistrer av energi, men for meg blir det som å ta en dusj: det kjennes bra når du står der, men det finnes ingen dypere mening. Jeg ønsker å dele meningsfylte hemmeligheter som publikum kan tolke selv. Det beste er det som ikke kan forklares. Universet består av mørk energi og mørk masse, og det er lite vi vet.

Koreografi er en svært fysisk opplevelse for meg. Jeg reiser til studioet og begynner å bevege meg i stillhet. Hele dansen sitter i muskelminnet. Nøkkelen er den akkumulerte energien og inspirasjonen som kanaliseres gjennom nervesystemet, sensitivt og fininnstilt for dans.

Jeg lager koreografien, og resten går av seg selv. Jeg tenker for eksempel ikke på et bestemt musikkstykke. Jeg beveger meg ikke til musikken – det er musikken som kommer til dansen. Bevegelsen finner sin plass i rommet, og først senere møter den musikken og lyset.

Jeg får en klarere kobling til Gud når jeg danser

I den nyeste produksjonen min har jeg seks dansere, og den yngste er bare ti år. Moren deltok på et av seminarene mine for elleve år siden, da hun gikk gravid. Så gutten danset med meg før han ble født!

Jeg ble svært opptatt av ashtanga vinyasa-yoga og ble etter hvert en god utøver, faktisk så god at jeg måtte velge mellom yoga og dans. Det ble til at jeg trappet ned yogaen. Var det latskap eller et lurt trekk? Jeg håper det var lurt.

Hadde jeg ønsket å være en privat person, hadde jeg nok hatt en annen frisyre. Men jeg har akseptert at jeg er en kunstner og at livet er arbeidet. Jeg er dansegudens tjener.

 Når jeg er ute og reiser, prøver jeg alltid å få med meg nattelivet. I Mexico banket jeg på en svart dør bare fordi jeg hørte musikk der. Det viste seg å være en hemmelig klubb.

Det er ikke alltid like enkelt å kombinere behovet for disiplin med kunstnerens ønske om å improvisere. Dansen gjør det for meg. Jeg må lære meg trinnene ved repetisjon, men jeg må også være åpen for ny inspirasjon.

Er jeg finsk? Svensk? Når jeg opptrer utenfor Skandinavia, blir jeg introdusert som begge deler. I Sverige har de nok mindre problemer med å si at jeg er begge deler, mens de i Finland vil si at jeg er finsk. Jeg er en finskfødt danser som arbeider i Sverige.

Jeg er glad for å ha gått på skole i Finland. Det var en egen disiplin der. 

Av Risto Pakarinen 

Ble du inspirert av denne saken?

Gi den en tommel opp!

likes

Lukk kart

Kategori

Fra artikkelen

Del tips

Lukk

Leter du etter noe spesielt?

Filtrer søket ditt

Lukk