/\

ANNONSE

May-Britt Moser er én av svært få kvinner som har vunnet Nobelprisen i medisin. Foto: Gaute Gjøl Dahle
May-Britt Moser er én av svært få kvinner som har vunnet Nobelprisen i medisin. Foto: Gaute Gjøl Dahle

Det er hjernen det kommer an på

May-Britt Moser er første norske vinner av Nobelprisen i medisin. Hun har viet sitt liv til å forstå hjernen. I dette eksklusive intervjuet med Scandinavian Traveler forteller hun om kjærligheten til forskningen og om samarbeidet med Edvard Moser.

Dette er May-Britt Moser

Alder: 54
Bor: Trondheim
Yrke: Psykolog, hjerneforsker og instituttleder ved Senter for Neural Computation ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.
Karrierens høydepunkter: Tildelt Nobelprisen i medisin i 2014 for sin oppdagelse av gitterceller – en type nevroner i hjernen hos mange arter. Disse nevronene gjør at dyrene vet hvor de befinner seg i rommet.

Da May-Britt Moser ble utropt til vinner av Nobelprisen i medisin i 2014 (sammen med Edvard Moser og kollega John O’Keefe), skrev hun seg inn i historiebøkene.

Ikke bare fordi Nobelprisen er den mest høythengende prisen og anerkjennelsen en forsker kan få, ei heller det at hun og Edvard ble de første norske vinnerne, men det at hun var en av svært få kvinner som har fått denne utmerkelsen.

Men dette er ikke noe som Moser ønsker å bli æret for.
 

– Jeg har nok opplevd situasjoner der jeg har tenkt «det der hadde aldri skjedd hvis jeg var mann!», men jeg ønsker ikke å huske eksempler. – Jeg er opptatt av at man skal bli møtt som menneske, og ikke settes i bås.

Likevel er det ganske påfallende hvor få kvinner som har fått Nobelprisen. Hundre år etter at kvinner fikk stemmerett i Norge er andelen kvinner som tar doktorgrad nær 50 prosent. For medisinske doktorgrader er kvinner i klart flertall. Andelen kvinnelige nobelprisvinnere ser imidlertid ikke ut til å reflektere kvinners evne og vilje til å drive forskning på et høyt nivå. Andelen kvinner med Nobelpris i medisin var bare på drøye 5 prosent da May-Britt Moser ble utropt som én av tre vinnere i 2014.

– Jeg vil nødig spekulere i hvorfor det er så lav andel kvinnelige nobelprisvinnere. Likevel kan det kanskje nevnes i denne sammenhengen at jeg i visse sammenhenger har opplevd kvinner som mer risikoaverte enn deres mannlige kollegaer. Dog med visse unntak. Kvinner må stole på seg selv. For å oppnå banebrytende resultater må man være villig til å ta risiko.

May-Britt Moser har vært professor i nevrovitenskap på NTNU siden 2000. Foto: Gaute Gjøl Dahle

Nobelprisen i medisin med få unntak har blitt utdelt årlig siden 1901, var det utelukkende mannlige prisvinnere helt frem til 1947. Da Gerty Cori vant Nobelprisen i medisin i 1947, var det faktisk bare to kvinner som hadde vunnet vitenskapelig Nobelpris (uavhengig av kategori) de foregående 46 årene: Marie Curie i kategorien fysikk i 1903 og datteren Irène Joliot-Curie kjemi i 1935. 

Det er vanskelig å ikke sammenligne Moser med Marie Curie. Selv trekker hun frem Gro Harlem Brundtland som et viktig forbilde.

– For en stjerne hun ble! Det var godt å se, og ble veldig viktig for meg.

Ellers trekker May-Britt frem doktorgradsveilederen sin, Per Andersen, som et viktig forbilde.

– Spesielt hvordan han brant for faget og hans formidlingsevne. Og han lot seg aldri stoppe av folk som sa at noe ikke var mulig.

Kvinner, selv de med enorme vitenskapelige bidrag, tenderer til å bli møtt annerledes enn menn, også av pressen. Da May-Britt vant Nobelprisen i medisin var det mye spekulasjoner og artikler om hva slags kjole hun skulle ha på nobelmiddagen. Dette kontret hun perfekt med en spesialdesignet kjole med nervecellenettverk, slik at enhver trangsynt motejournalist ble tvunget til ikke bare å skrive om kjole, men også fag. Edvard, derimot, fikk ingen spørsmål om dress- eller slipsvalg. Han har forresten fått kommentarer på klesvalg én gang, og det var da han kom i røde sko på middag hos kongen!

Menneskene som jobber rundt May-Britt og Edvard Moser forteller at de ofte glemmer at det er nobelprisvinnere de har med å gjøre. De er to veldig jordnære forskere. Dog med luftige visjoner. Deres visjon er å forstå hjernefunksjoner i ethvert system i enhver art. Intet mindre.

Etter at de vant Nobelprisen er det estimert at de får omkring 3 000 forespørsler i året, og i forskningsmiljøet er de som superstjerner å regne. Fotografen for dagen, Gaute, unnskylder seg for å bruke du-form. May-Britt ser uforstående på ham før hun bryter ut i latter. Hun forteller at hun som kong Gustav av Sveriges borddame under Nobelmiddagen kom i skade for å bruke du flere ganger.

Edvard trasker inn på laboratoriet med turkise ankelsokker og røde converse, mens May-Britt er som et fyrverkeri med skinnskjørt og utslått hår. 

De er seg selv 100 prosent og har hele karrieren latt nysgjerrighet og ønsket om enestående forskning av god kvalitet stå i høysetet.

Sammen med kollega John O’Keefe ble May-Britt og Edvard Moser tildelt Nobelprisen i medisin for sin banebrytende forskning om hjernens evne til romlig orientering. De oppdaget en type celler kalt gittercelle, som er viktige for evnen til å orientere seg i et landskap.

For tiden er May-Britt leder av Senter for nevrale nettverk ved NTNU i Trondheim. Der har hun vært professor i nevrovitenskap siden 2000.

‘IVi har stor nytte av at vi kjenner hverandre så godt'’

Teamet hennes arbeider for øyeblikket med å finne ut av gittercellekretsens funksjonelle organisasjon og dens bidrag til hvordan hukommelse skapes i hippocampus. De tar opp mange spørsmål, for eksempel om vi er født med et koordinatsystem i hjernen eller om dette er noe vi utvikler.

– Det som er viktig, er vitenskap, sier May-Britt Moser. Vitenskapen har hele tiden vært viktigere for Edvard og meg enn forholdene rundt. Noen ganger, når vi var usikre på om vi hadde lønn neste måned, kunne vi spørre oss selv hva vi egentlig holdt på med. Vi hadde jo to nydelige døtre å ta oss av! Heldigvis komplimenterer vi hverandre i slike situasjoner. Vi har alltid jobbet godt sammen.

I 2016 kunngjorde paret at de skulle skilles, men dette ser ikke ut til å ha påvirket arbeidsforholdet.

– Noen har vært bekymret for om dette ville endre seg, nå som vi ikke er gift lenger, men det gjør det ikke. Vi har stor nytte av at vi kjenner hverandre så godt, og den ene behøver ikke å være den sterke hele tiden. 

En anekdote som ikke er forskningsrelatert, men som likevel sier litt om hvordan vi jobber sammen, var en gang vi begge var slitne og fulle av gnagsår etter en fjelltur. Dersom vi også gikk nabotoppen, ville vi kunne se en av Snøhettas flotte kreasjoner. Men for å orke det kunne vi ikke være slitne og sure samtidig. Vi byttet på å ta ti minutter i ledelsen, helt til vi var oppe. De ti minuttene den ene var leder, måtte den være motivator og sterk, mens det var lov å klage og syte litt hvis man ikke var det.

Kjærligheten for forskning har kjennetegnet dem helt siden studiedagene, og allerede før psykologistudiene var fullført trakk toneangivende internasjonale forskere dem frem som framtidige stjerner innen forskning. 

‘Jeg er opptatt av at man skal bli møtt som menneske, og ikke settes i ’

Døtrene er tidligere sitert på at forskningen var deres tredje barn, og døtrene har også vært med på jobb helt siden de var små. Forsøksrottene ble deres kjæledyr. I sitt doktorgradsarbeid viste May-Britt at læring førte til fysiske endringer i hjernen. Mikroskopirommet der disse funnene ble avdekket var så lite, at datteren måtte stå i lekegrinden sin utenfor.

Innen fullført doktorgrad hadde May-Britt og Edvard rukket å få enda en datter, som kun var noen få måneder da de forsvarte doktorgraden sin. På spørsmål om doktorgraden ble fullført i mammapermisjonen, kaster May-Britt hodet bakover og ler.

– Mammapermisjon? 

Tekst: Kaja Nordengen

Lukk kart

Kategori

Fra artikkelen

Del tips

Lukk

Looking for something special?

Filtrer søket ditt

Close