/\

ANNONSE

 Johan Ernst Nilson er for tiden i Himalaya og klatrer i to fjell som nylig ble åpnet – og som ingen har besteget ennå – oppkalt etter Sir Edmund Hillary (7681 m) og Sherpa Tenzing Norgay (7916 m).
Johan Ernst Nilson er for tiden i Himalaya og klatrer i to fjell som nylig ble åpnet – og som ingen har besteget ennå – oppkalt etter Sir Edmund Hillary (7681 m) og Sherpa Tenzing Norgay (7916 m).

Folk

En oppdagers reise

Den svenske oppdageren Johan Ernst Nilson har gjennomført 40 ekspedisjoner og reist i 146 land. Merittlisten omfatter de sju høyeste fjellene i verden og en ferd fra Nordpolen til Sørpolen. Dette er hans reise.

Johan Ernst Nilson er en hyppig flygende og Diamant-medlem.

Jeg er ikke en eventyrer, jeg er en oppdager. Oppdagelse er ikke en geografisk reise, det er en indre oppdagelse av ditt virkelige potensial.

Jeg har hatt 3000 overnattinger i telt og skoger, på forskningsstasjoner og under broer. Det utgjør åtte og et halvt år.

Da jeg var 15, var jeg lei av å gjøre det dårlig på skolen. Jeg begynte å lure på om jeg aldri kom til å lykkes med noe. Men etter å ha sett Elton John spille på TV, bestemte jeg meg for å lære meg å spille piano. Tre år senere fikk jeg 500 francs og kost og losji for å spille piano på et hotell i Cannes.

Min første ekspedisjon var et veddemål. Jeg sa til en venn at jeg ville sykle fra Sverige til Sahara, og han veddet på at jeg ikke kom til å klare det. Jeg bestemte meg for å vinne veddemålet, og så var det hele i gang.

 Ikke vær redd for forandring. Det er opp til deg hva og hvor du ønsker å være om et års tid.

Jeg er ikke bare en oppdager. Heller ikke bare fotograf, musiker eller pilot. Dette irriterer kanskje enkelte mennesker fordi de ikke kan sette meg i bås. Folk sier at det finnes bedre klatrere enn meg, og det har de rett i. Jeg er sannsynligvis en av de mest erfarne polfarerne i verden, men jeg er ikke den største. Jeg bare gjør ting. Og jeg er allsidig.

Jeg ønsker å besøke alle land i verden før jeg blir 50. 

 Da jeg syklet til Afrika, hadde jeg ingen sponsorer, ingen som stilte krav til meg. Det spilte ingen rolle om det tok meg 52 eller 67 dager. I dag blogger jeg, og folk kommenterer det jeg driver med, så situasjonen er helt annerledes.

Alle ekspedisjoner er forskjellige, enten jeg klatrer Mount Everest eller padler kajakk til Afrika. I begynnelsen var det behovet for å bevise noe som motiverte meg, men nå trenger jeg ikke bevise noe for noen lenger. Jeg vet at jeg kan klare alt, bare jeg bestemmer meg for det.

Jeg har en lang liste med ting jeg vil gjøre. Et av ønskene er å ri gjennom Mongolia. Jeg kom faktisk så langt at jeg kjøpte hester, men jeg ble nødt til å utsette reisen.

Så lenge jeg fortsetter å prøve, har jeg ikke mislyktes. Jeg har snudd på fjellturer, men det betyr ikke at jeg har gitt opp. Det er noe å lære av, mer erfaring. Man må kunne snu og prøve på nytt. Det er veien til suksess.

Jeg har aldri drukket kaffe, røykt eller prøvd stoff.

Jeg gjør alt med fullt fokus. Uansett hva jeg foretar meg, er jeg 100 prosent til stede i det jeg gjør. Ser jeg film, så ser jeg film, jeg spiller ikke Candy Crush samtidig.

Før et nytt prosjekt visualiserer jeg meg selv ved målet. Jeg så meg selv på toppen av Everest, og jobbet meg deretter bakover for å se hva jeg måtte gjøre for å komme dit.

Jeg har tre pass. Et med de gamle visaene mine, et for å reise til USA og et for å reise ellers i verden. Det kan være lurt å ikke ha stempler fra Nord-Korea når man skal inn i USA.

 Hvordan det føles på toppen av verden? Hva skal jeg si? Det er helt fantastisk.

Her er mur-filosofien min: Jeg spør folk om de tror jeg kan gå gjennom en mur, og de svarer nei. Men bare fordi jeg ikke vet hvordan jeg gjør det, betyr det ikke at det er umulig. Vi har mange ting rundt oss i dag som virket umulige for hundre år siden.

Jeg falt for Himalaya-fjellene i 1997. Jeg hadde sagt at jeg aldri ville klatre Everest, men jeg reiste dit sammen med Göran Kropp [avdød, svensk fjellklatrer] og ble så glad i sherpaene, buddhismen og Nepal, at jeg måtte bare dra tilbake.

Å være alene kan være en lettelse etter kaoset ved starten. Jeg gjorde 24 intervjuer på tre dager før den siste ekspedisjonen i Russland. Så da jeg kom til Nordpolen, var jeg glad for å være alene med lydbøkene mine.

Den første dagen av sykkelturen til Afrika, kom jeg ikke lengre enn til Södertälje, 35 km sør for Stockholm. Der satte jeg opp et telt og sov i to dager. Jeg var utkjørt etter alt styret før selve turen startet.  

Tekst: Risto Pakarinen

Ble du inspirert av denne saken?

Gi den en tommel opp!

likes

Lukk kart

Kategori

Fra artikkelen

Del tips

Lukk

Leter du etter noe spesielt?

Filtrer søket ditt

Lukk