/\

ANNONSE

– En katt har ni liv. Åtte av mine ni liv har jeg brukt i NRKs tjeneste, sier journalist Hans-Wilhelm Steinfeld. Foto: Geir Dokken
– En katt har ni liv. Åtte av mine ni liv har jeg brukt i NRKs tjeneste, sier journalist Hans-Wilhelm Steinfeld. Foto: Geir Dokken

Hans-Wilhelm Steinfeld forteller sin historie

I nesten 40 år har nordmenn satt sin lit til at Hans-Wilhelm Steinfeld skulle hjelpe dem å forstå verdensbegivenhetene. Med en egen evne til å være på rett sted til rett tid leverte han historier preget av integritet og mot. Nå forteller han sin egen historie og om sin jødiske bakgrunn.

Dette er Hans-Wilhelm Steinfeld

Bor: Holmenkollen, Oslo
Familie: Gift med Julia Ferkis, fire barn, fire barnebarn
Utdanning: Cand. philol. (historie, russisk, og samfunnskunnskap)
Yrke: Journalist, korrespondent, forfatter, foredragsholder og partner i et kommunikasjonsselskap.
Karriere: Har dekket ti borgerkriger og vært NRK-korrespondent i Russland i 19 år. Mer enn 80 intervjuer til sammen med de tidligere russiske presidentene Mikhail Gorbatsjov og Boris Jeltsin. Har skrevet tolv bøker og fått seks journalistikkpriser.

Hans-Wilhelm Steinfeld rapporterte fra Moskva og skildret jernteppets fall. Han fortalte om glasnost. Han sto i «Det hvite hus» i Moskva under kuppet mot Gorbatsjov. Han talte med Boris Jeltsin på tomannshånd. Han ble servert kaffe av Putin, den gang Russlands president bare var assistent hos borgermesteren i St. Petersburg. Bergenseren i lodenfrakk var på plass når det smalt.

Denne vinteren er til sammen 19 år og fire NRK-perioder i Moskva blitt historie, uten levende bilder og dramatiske kommentarer. Hans-Wilhelm Steinfeld skal ikke tilbake. Han sa opp jobben da han fikk nei til en femte periode i Russland. Tilbudet om eget TV-program tok han ikke i mot. I stedet nyter han sin nytrukne skrei i Oslo mellom foredrag og konsulentoppdrag Norge rundt. Han skal kun tilbake til Russland til sommeren for å være reiseleder.

– Om jeg må ta nyhetsantabus? Overhodet ikke. Jeg har passert the point of no return. Jeg er ferdig med å rapportere.

Han fikk nedsatt oppførselskarakter på ungdomsskolen. På universitetseksamenene i russisk og historie fikk villstyringen laud. Under arbeidet med hovedfagsoppgaven studerte han ved Moskvas statsuniversitet og besøkte Nord-Kaukasus. Der traff han en trivelig traktorfører som skulle bli et livsvarig bekjentskap: Mikhail Gorbatsjov. Steinfeld hadde språknøkkelen. De neste årene skulle han også få god bruk for kunnskapen og sine studiekamerater fra Moskva.

Stolt av sin jødiske arv


Hans-Wilhelm Steinfeld hadde valgt sin utdannelse med en sterk – og for mange ukjent motivasjon: Hans egen families tragiske krigshistorie. Oldefar Moses Steinfeld var jøde. Han flyktet fra Libau i datidens Russland, det som nå er Latvia. Halvparten av farens familie ble gasset i hjel i Auschwitz. Steinfelds egen far ble torturert av Gestapo til han nesten døde. Som 17-åring fikk Hans-Wilhelm Steinfeld selv se de forferdelige senfølgene: KZ-syndromet, «de vedvarende personlighetsforandringene etter katastrofale livshendelser», som psykiater Leo Eitinger beskrev det.

– Romjulen 1968 ropte min far til min mor: «Ikke sett deg inn i bilen! Gestapo har lagt giftpiler der!»

Faren hadde gjennomlevde konsentrasjonsleiren. Anfallene gjentok seg. Stemmen har et lavere volum når han beskriver sitt livs private drama.

– Det var sterkt å se en mann på 1,87 m bryte sammen for ting som hadde skjedd 25 år tidligere. Min fars og familien Steinfelds skjebne har preget meg, det satte jo min livsinteresse for studiet av diktatur. Jeg er veldig god på diktatur og totalitære holdninger. Hva er det som får mennesker til å hate så mye at de gjør helt sinnssyke handlinger?

– Har du noen gang ikke ønsket å fortelle om din jødiske bakgrunn?

– Nei, men i 1987 takket jeg nei til å bli korrespondent i Beirut. Da hadde de begynt å ta gisler der nede. Jeg er ikke jødisk, min mor er norsk. Men etternavnet Steinfeld er jo håpløst jødisk. Jeg gadd ikke utsette meg for det. Men jeg har alltid fortalt om farssiden min. Jeg er veldig stolt av den. 

Et av Hans-Wilhelm Steinfelds siste oppdrag for NRK var å dekke situasjonen i Ukraina i 2014. På bildet er han i dype tanker og gjør seg klar til det han var best til: rapportere.

Kunnskap er nøkkelen

Det værbitte, tettgrodde ansiktet er som meislet i vestlandsk granitt. Han er robust som en russisk brunbjørn, skapt for isbading i Moskvaelven, vodka i teen og lange vintre i Sibir. Han skulle aksle et ansvarsområde med elleve tidssoner og en sjettedel av jordens overflate da han ble sendt til Sovjetunionen for første gang, i Bresjnevs tid. Raskt lærte han seg kreative arbeidsmetoder, skapte kontakter, fant luker, posisjoner – og riktige heiser i Kreml.

– Kunnskap er veien til alt. Jeg brukte mye tid på å lese og sette meg inn i rutiner og praksis.

Den kalde krigen var beinhard virkelighet. Sjokket kom i 1984. Avisen Izvestia trykket en dobbeltside der Hans-Wilhelm Steinfeld ble anklaget for å være rekrutteringsagent for CIA. «Hvem er de, herr Steinfeld?» var tittelen. Artikkelen kom i kjølvannet av arrestasjonen av Arne Treholt og utvisningene av russere fra Norge.

– Det var veldig dramatisk. Men jeg ble aldri utvist, for jeg hadde et triks. Jeg hadde tegnet en forsikring mot politisk utvisning.hos Lloyds i London  Jeg var redd for å bli presset ut, hadde små barn og ville kommet hjem til boliggjeld. Forsikringen gjorde at hadde jeg blitt utvist, ville jeg fått en million kroner utbetalt av Lloyds. Jeg sørget for å gi en kopi av forsikringen til en gammel bekjent hvis far var general i KGB, sier Steinfeld.

Steinfeld på Den røde plass i Moskva.

Sitt livs viktigste intervju gjorde han 3. oktober 1989. Steinfelds ungarske kone, Julia, var høygravid og hjemme i Oslo med datteren på to år. Fødselen kunne starte når som helst. I Kreml i Moskva slapp en norskeid BMW gjennom sikkerhetskontrollen. Vaktene kjente sjåføren og lot Hans-Wilhelm Steinfeld få kjøre sin egen bil inn i palasset. Den sovjetiske regjeringssjefen, Nikolaj Rysjkov, hadde lovt ham 30 minutter. NRK-korrespondenten spurte: «I går var det titusener på gatene i Dresden og Leipzig som ropte på frihet, perestrojka og Gorbatsjov. Er dette en ubekvem omfavnelse for dere?»

Rysjkov smilte tilbake og sa: «Nei. Vi i Kreml vet jo hva vi driver på med. Og hvis våre bestrebelser er i samklang med forhåpningene i andre nasjoner, kan ikke vi kalle det for ubekvemt.»

– Jeg fikk gåsehud da jeg forsto hva jeg hadde fått på tape. Det ble mitt viktigste intervju, sier Steinfeld i dag.

Intervjuet bidro til å befeste inntrykket i hele Øst-Europa om at president Mikhail Gorbatsjov mente alvor med sin Glasnost (åpenhet) og reformpolitikken perestrojka. En gnist var tent. Steinfeldt fløy Moskva-Bratislava-Praha om ettermiddagen. Klokken ti om kvelden åpnet myndighetene i Praha grensene. Da kunne tusenvis av DDR-borgere ta toget til Vest-Tyskland og etterlate Trabant-bilene sine i bakgatene til Mala Strana i Praha der USAs og Vest-Tysklands ambassader lå. I dagene som fulgte eksploderte demonstrasjonene for demokrati. Lille Peter Steinfeld ble født til et nytt Europa den 13. oktober 1989. For fire uker senere falt Berlinmuren. 

Møter med Gorbatsjov

Dramatikken i Sovjet tar ikke slutt. 6.juni 1991 venter statsminister Gro Harlem Brundtland, Nobelkomitéens Francis Sejersted og NRKs Hans-Wilhelm Steinfeld på verdens mest populære politiker. President Mikhail Gorbatsjov skal takke for fredsprisen han fikk året før, men ikke våget reise for å motta. Steinfeld hadde våknet klokken 05 om morgenen. BBC meldte at sovjetiske stridsvogner hadde omringet parlamentet i Vilnius. Og der kom en fredsprisvinner som trodde at han skulle bli hyllet.

–  Jeg visste at jeg måtte konfrontere ham. Da jeg ba ham kommentere stridsvognene, så Gorbatsjov på meg som om jeg hadde slått ham over ansiktet med en våt, skitten vaskefille. Han rundet bryskt av før han gikk forbi meg. Jeg tror han ble sjokkert. 

6. juni 1991: Steinfeld hilser på president Mikhail Gorbatsjov på Fornebu, Oslo. Gorbatsjov var i Norge for å holde en takketale for Nobels fredspris som han hadde fått året før. Steinfeld konfronterte Gorbatsjov om de sovjetiske tanksene som omringet parlamentsbygningen i Vilnius

To og en halv måned senere kom forsøket på statskupp mot Gorbatsjov. Han hadde reist på ferie og skulle først tilbake når den nye avtalen om Sovjetunionen skulle undertegnes 20. august. Perestrojkaen virket ikke som den skulle. Det var matmangel, og Boris Jeltsin var blitt meget populær. Kuppmakerne mente det ville føre til Sovjets oppløsning. De dro til Gorbatsjov, forlangte unntakstilstand eller hans avgang – og satte ham i husarrest da han nektet.

– Jeg fløy til Moskva om morgenen 19. august og tilbrakte natten til 20. august i Det hvite hus.

Inne i regjeringsbygningen var det mørkt. KGB hadde kuttet strømmen. Steinfeld satt på kontoret til parlamentsformann Ruslán Khazbiulátov. Jeltsin sov.

Foto: Geir Dokken– Det var kubbelys overalt. Som en hippiefest. I en av de lange korridorene satt en gammel mann med en ung partisan som sov mot hans skulder. Det var den verdensberømte cellisten Rastrapovitsj. Jeg var sammen med den russiske tv-journalisten Vladimir Moltsjanov. Klokken 3.30 skulle vi vekke Jeltsin. KGB hadde stengt alt. Vi kunne ikke sende TV. Men Moltsjanov filmet hele tiden. «Hva filmer du for?» spurte jeg. «For fremtiden», sa han. Vi gikk gjennom korridorene med kubbelys, i det døgnet der statskuppet bryter sammen. Hundretusener av mennesker hadde begynt å samle seg utenfor Det hvite hus som levende skjold.

Steinfeld fikk to minutter med Jeltsin. Idet han snur seg etter intervjuet, kjenner han en neve på skulderen. Det var Jeltsin som ville si en ting til: «Bare gjennom sendinger som dine kan vi rope gjennom til Gorbatsjov som sitter i fangenskap på Krim og til verden i vest at det pågår en kamp for frihet».

– Jeg visste at KGB hadde glemt jordkabelen fra kontoret til finsk TV YLE til Helsingfors. En time senere sendes intervjuet mitt med Jeltsin rett ut på BBC World Service. 

Før det hadde ingen visst hva som skjedde i Det hvite hus. Det var jo statskupp.Da Gorbatsjov kom befridd tilbake til Moskva to dager senere, og kuppmakerne var arrestert, fortalte Gorbatsjov Jeltsin at livvaktene hans hadde klart å mekke sammen et krystallapparat slik at han kunne høre intervjuet. 

Hans verste øyeblikk

Steinfeld har kalt seg «en reisende i død og fordervelse». I fritiden borte fra jobben har han søkt mot ro og familie, saligheten i Borre, og konas hytte i Ungarn.

Lille julaften 2004 avsluttet han Dagsnytt 18 med å si til kollegene at han denne julen skulle gi dem badetemperaturene fra Det indiske hav. For første gang på lenge skulle han ha lang juleferie sammen med kona Julia og de to yngste barna. På flyskjermene til Thailand viste de The day after tomorrow. Katastrofefilmen om polene som smelter og havstrømmene som snur.

Andre juledag, midt under frokosten på hotellet, hører de noe som kan beskrives som lyden av 20 dieselbusser uten lydpotte. 

Sammen med sønnen Peter i Thailand 2004. Steinfeld hadde planlagt å ta med seg familien på en velfortjent ferie. Men så kom tsunamien. Han endte opp med å måtte dekke enda en katastrofe.

– Løp for livet, brølte pappa Steinfeld i panikk mens den grå, buldrende vannveggen på 25 meter kom nærmere og nærmere.

Han så et smug femten meter over strandnivå og får kona og barna foran seg. Han visste ingenting om tsunamier, men han skjønte at de måtte vinne høyde.

Først oppe i jungelen, i trygghet, fikk Steinfeld låne en mobil og ringte hjem til NRK. Han ville vite hva som har skjedd. Men kollegene hans visste enda mindre enn ham selv. Idet den andre tsunamialarmen gikk, ringte Dagsrevyen for å få ham til å rapportere.

– Jeg hører du er andpusten, vi kan vente? spurte programleder Jon Gelius.

– Nei, ta opptaket mens vi fremdeles er i live, sa Steinfeld.

Stemmen var hes og ukjent. Aldri har han vært så redd som nå, for familien som han var så glad i. Aldri hadde han hatt større flaks. De får reise fulltallige hjem, kun med noen kutt og skrammer fra tornekrattene i jungelen.

– En katt har ni liv. Åtte av mine ni liv har jeg brukt i NRKs tjeneste. Det siste livet er reservert Julia, barn og barnebarn, hytta og et normalt liv. 

Tekst: Kristin M. Hauge Foto: Geir Dokken

Lukk kart

Kategori

Fra artikkelen

Del tips

Lukk

Looking for something special?

Filtrer søket ditt

Close