/\

ANNONSE

Linn Ullmann har mottatt flere priser for sitt forfatterskap. Foto: Geir Dokken
Linn Ullmann har mottatt flere priser for sitt forfatterskap. Foto: Geir Dokken

Linn Ullmanns magiske minnebok

Linn Ullmann hadde forbausende få barndomsminner. Da faren døde, forsøkte hun å huske. Ut kom en bejublet roman og en datters kruttsterke, nådeløse kjærlighetserklæring til sin mor og far.

Dette er Linn Ullmann

Alder: 50
Bosted: Oslo
Familie: Gift med forfatter Niels Fredrik Dahl, to barn: Filmskaperen Halfdan Ullmann Tøndel og syvendeklassing Hanna Dahl Ullmann
Utdanning: Engelsk litteratur ved New York University
Yrke: Prisbelønt og kritikerrost forfatter
Karriere: Har jobbet som kritiker og kulturjournalist i Norge. De urolige er hennes sjette roman, nå tildelt P2-lytternes Romanpris og nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Lanseres i Sverige i august, Danmark i oktober. Alle Linn Ullmanns romaner er utgitt i USA og store deler av Europa. Tidligere tildelt Gullpennen og Amalie Skram-prisen for sitt forfatterskap.  

De hadde en plan, de to. Linn Ullmann og faren, den legendariske filmskaperen Ingmar Bergman, skulle skrive en bok sammen. Den skulle handle om det å bli gammel, påkjenningene ved å bli eldre. De skulle møtes på faste dager, til faste tider og samtale om disse samlede rekkene av minner og erkjennelser, kunst og liv.

De skulle arbeide disiplinert. Dokumentere alt på en båndopptager.

Det gikk ikke helt slik. Faren døde i 2007, bare noen måneder etter seks skurrete og ganske så dårlige lydopptak. Innholdet ble heller ikke slik de hadde planlagt. Iscenesetteren og historiefortelleren manglet ord. På det siste mistet han også minner.

Å se, å huske, å begripe. Alt kommer an på hvor du står. Første gang jeg kom til Hammars, var jeg knapt ett år gammel og visste ingenting om den store og omveltende kjærligheten som hadde brakt meg dit. Egentlig var det tre kjærligheter.

Slik starter Linn Ullmanns siste bok De urolige. Romanen er nominert til Nordisk Råds litteraturpris fordi den ifølge juryen like mye handler om hvordan forstå og fortelle om et liv som om de konkrete livsløpene som legges under lupen. Svenske Expressen omtaler boken som en poetisk vev av minner og et litterært mesterstykke. Sveriges Radio – og hele Norge – mener dette er det beste Linn Ullmann noen gang har skrevet.

Hun venter på oss på den bitte lille stamkaféen ved trikkesløyfa på Ullevål Hageby. Kaféen bak den gamle kinobygningen i Oslo selger sånne ting som salater, paier, supper og bøkene til forfattere som bor i nærheten. Det plaskregner. Luften er lummer. Linn skal på sommerferie, den første hun har hatt på 20 år. Mannen, datteren, stedatteren og hunden Charley venter ferdigpakket ved bilen noen kvartaler unna.

Linn Ullmann tar ikke stor plass. Hun krymper og bretter seg sammen på benken, unnskylder at hun er sulten og takker ydmykt for et stykke pai og en kopp te. Tre ganger ber hun om forlatelse for at vi måtte endre planene for intervjuet.

Når alt er sagt og beklaget, kan vi begynne.

– Dette er en ekstremt personlig roman. Jeg har brukt meg selv og har tatt en god chunk av mitt eget liv. Det har sine omkostninger. Å skrive boken var et frigjøringsprosjekt. Noe åpnet seg opp. Jeg går nærmere meg selv enn jeg har gjort noen gang, sier hun.

Linn Ullmann er nominert til Nordisk litteraturpris for romanen De urolige. Foto: Geir Dokken

Ingen av romanfigurene har navn. Det er helt bevisst. Den lille jenta har ett mål: Å samle foreldrene, slik at hun kan finne ut hvem hun faktisk er. For hun var hans barn og hennes barn. Men ikke deres. Og hun vet ikke hva som er hennes historie eller deres historie.

– Men romanen din tar også opp spørsmål om kjønn og kjønnsroller?

– Ja, og vi er et stykke unna det kjønnsrollemønsteret i dag. Men jeg merker fortsatt at det er en strengere reaksjon på morsskikkelsen enn på farsskikkelsen. Faren hadde ikke tenkt på å ta ansvaret, mens alle mødrene, kvinnene hans, sterke, flotte kvinner, mange av dem kunstnere, tok ansvaret for de til sammen ni barna han fikk.

Linn Ullmann gikk aldri til arkivene. Hun gjorde ingen intervjuer eller direkte research. Reiste ikke til Hammars på Fårö for å gå opp gjengrodde stier og gjenoppfriske minner. I stedet leste hun morens og farens bøker om igjen, og så mange av filmene hans på nytt. Først og fremst gikk hun løs på bøker, bilder, filmer og musikk som i utgangspunktet hadde veldig lite å gjøre med egen biografi, men som på underlig vis brakte henne nærmere den egne historien, de egne minnene.

– De urolige er like mye en roman om å gjenfinne seg selv som sine nærmeste i kunsten, som i minnene. Jeg så flere Fellini-filmer enn Bergman-filmer da jeg jobbet med boka, sier Ullmann.

Skrivearbeidet skjedde stort sett på Linn Ullmanns hybel i Oslo, et lite krypinn med tekjøkken og utsikt over Stensparken. Hun får en deilig Astrid Lindgren-følelse av den lille hybelen. Det er akkurat som når Lotta i Bråkmakergata flytter hjemmefra og innreder sitt eget hjem hos fru Berg. Lotta får sendt opp pannekaker i en kurv, og bestemmer alt selv.

 

‘Hvem sa det var et mål å være lykkelig hele tiden?’

Jenta i De urolige bestemmer aldri når og hvor hun skal flytte, og flytte gjør hun ofte. Hun klamrer seg til den vakre, hardtarbeidende alenemoren, hun som kan få skyer til å endre form og hjerter til å slå fortere. Jenta kan bli syk av savn og er tynn som en filmremse. Når hun er lei seg, har hun fryktelig mye ulyd i seg. Det er så mye som er farlig.

– Hun er helten i boken, sier Ullmann. – Jeg ser på henne som en overlever, ikke et offer. Jenta er veldig tøff. Hun ser. Hun tenker. Vil være voksen. Hun har verdens vakreste mor og en far som er verdenskjent for å se kvinnen. Hun er grenseløs og har både gutt og jente, barn og voksen i seg. Boken handler om en konstant fornektelse av alle kategorier. 

– Jeg er jo bløffmaker av yrke., sier Liv Ullmann. Foto: Geir DokkenLinn Ullmann er fryktelig lettrørt, men avskyr føleri. Hennes nære venn, kollega og forlegger, Geir Gulliksen, sier at hun er en samvittighetsfull person som tar livet veldig alvorlig.

– Hun er i stand til å gå dypt inn i alt og har evnen til å fortvile og le samtidig. Hun har dessuten en særegen språklig følsomhet, og dette gjør henne til en veldig god forfatter, sier Gulliksen.

Komposisjon, koreografi og form er avgjørende når hun skriver. Hun sier hun har forlest seg på musikkteori. Farens siste film var Saraband, den femte dansen i Bachs cellosuiter. Sjette og siste akt i datterens De urolige har tittelen Gigue, den sjette og siste dansen i cellosuiten. Hele boken er som et intenst musikkstykke der Linn Ullmann spenner strengene så hardt i ulike akter at de står og dirrer på bristepunktet, før et nådeløst, morsomt poeng tar brodden av all oppbygd sårbarhet, så du slipper å briste. Først i aller siste setning av boken får leseren mulighet til å gi seg over.

– Det er en oppvekstroman om tre urolige mennesker – og en kjærlighetserklæring. Det er mange hilsener i boken til farens kunstneriske virke. Jeg forholder meg både til Bergman – og faren min. Han var også en sønn som ville forstå foreldrene sine og prøvde å røre ved ansiktene deres, sier Linn Ullmann.

Linn Ullmann tør erklære at hun aldri likte navnet sitt. Hun – som egentlig er døpt Karin etter sin farmor, syntes det var direkte fælt å høre navnet sitt – og se bilder av seg selv.

– Det er ikke koketteri. Og jeg synes ikke det er like ille nå. Men mitt sterkeste minne som barn er at jeg ikke ville være barn, men voksen, mens begge mine foreldre ville være som barn og snakket så mye om leken. Så jeg ville finne ut hva skjer med et barn som ikke vil være barn.

Pappa og jenta hadde en avtale. Den var skrevet opp i dagboka hans. Eller almanakken, som den også ble kalt. Dagboka lå på skrivebordet. Alt hadde sin plass og skjedde til sin tid. Det var satt av tid til at jente og faren skulle snakke sammen, skriver Linn Ullmann.

I boken var døden den eneste farbare unnskyldningen for manglende punktlighet. I virkelighetens verden kan du stille klokka etter Linn Ullmann. Akkurat som Henrik Ibsen presist ankom Grand Café klokken 12 for en snaps og en seidel med øl, vil Linn Ullmann kommer forutsigbart til syne på Voldsløkka for sin daglige runde løping. Det skjer til samme tid. Samme sted. Samme spilleliste på mobilen. Hun vil ikke se nye løyper. Hun vil bare gjøre dette. Om og om igjen. Et skritt. Og et skritt til, sier løpeguruen Jeff Galloway jevnlig gjennom appen på øret hennes.

– Et skritt. Og et skritt til. Det er mye livsvisdom i det, sier Ullmann.

Når slapset og vintermørket legger seg over Oslo, kryper hun inn på innendørsbanen under tribunene på Bislett. Samme tid. Samme sted. Samme spilleliste. Det går rundt og rundt.

Linn Ullmann hadde ikke sett for seg at hun skulle bli en løper. Men det er det hun er blitt. Dette er bra for henne. Det klarner hodet.Foto:  Tor G. Stenersen / Aftenposten / NTB scanpix

– Er det slik som forfatter Tom Robbins skriver, at det aldri er for sent å få en lykkelig barndom – fordi barndommen vil ses i nytt lys av hva som hender oss etterpå?

– Jeg forstår ikke helt hva han mener, og selv hadde jeg ingen dårlig barndom.

De fleste som går gjennom livet er opprevet på en eller annen måte, opplever usikkerhet, utsatthet, vi har alle sår. Men det er slik det er å være menneske. På et eller annet tidspunkt i barndommen må vi erkjenne at vi er grunnleggende alene, at vi en gang skal dø, at foreldrene våre også er ufullkomne og redde. På et eller annet tidspunkt blir hjerter tråkket på. På et eller annet tidspunkt blir vi forelsket og ser alle mulighetene i livet. Alt det gode og vonde starter tidlig. Og hvem sa det var et mål å være lykkelig hele tiden?

Hun forlater oss mens skylaget på himmelen revner. Linn Ullmann beklager om hun ikke har svart ordentlig på alt vi spurte om. For det er ikke alt hun kan si sikkert.

Folk har stoppet henne. Krevd svar på detaljer fra boken: Skjedde det akkurat slik?! Har de spurt.

– Ingenting er sikkert. Alt kommer an på hvor du står. En roman er ikke verifiserbar. Det er ingen grunn til å stole på meg, sier Linn Ullmann.

– Jeg er jo bløffmaker av yrke. Som Joan Didion har sagt: Jeg forteller historier for å overleve

Tekst: Kristin M. Hauge 

Lukk kart

Kategori

Fra artikkelen

Del tips

Lukk

Looking for something special?

Filtrer søket ditt

Close