Åtte kilometer med lekeplass midt i München

Det fiskes fra elvebredden. Om sommeren yrer det av mennesker som bader og svømmer langdistanse, dekker til piknik på engen, går tur, løper, lufter hunden og sykler  på tunge damesykler, lette racersykler, praktiske bysykler og terrengsykler. Midt i München. For i dag er elven Isar og engene, skogene og de merkede stiene rundt den det største friluftsområdet i den tyske millionbyen.

Men slik har det ikke alltid vært. Går vi et par århundrer tilbake i tid, var Isar beryktet som en livsfarlig elv som var fryktet av byens innbyggere. Med utspring i Alpene bruste den kraftig om våren når snøen og isbreene smeltet og rev med seg alt på sin vei. Broer ble knust og mennesker druknet i de ville vannmassene når oversvømmelsene herjet. 

Dette er det vanskelig å se for seg en solrik lørdag, med leiesykkelen parkert under et tre og en avslappet stemning som ligger over de brede engene på østsiden av Isar. Den dypgrønne elven flyter nordover, en rolig bris suser i tretoppene, og det er bare trafikken på Reichenbachbrücke bak oss og de markante tvillingtårnene på St. Maximillian-kirken på motsatt bredd som minner oss på at vi faktisk er midt i München.

Vi fortsetter sykkelturen sørover gjennom skogen – hele tiden med Isar på høyre side og utsikt til den steinete bredden, til små øyer i elven og til liv og røre foran, bak og ved siden av sykkelstien. Mens vi sykler, trenger elvens historie seg på.

Fra fiende til ressurs

Nettopp fordi Isar, som på enkelte steder var over en kilometer bred, var så farlig, begynte de å temme den på siste halvdel av 1800-tallet. Ganske kraftig. Flere kilometer med elvebredd ble erstattet av massive betongsperrer, mens selve elven ble ført gjennom rette kanaler. Rundt 100 år senere, på 1980-tallet, ble fiendebildet snudd. Nå ble Isar sett på som en ressurs, som ikke bare kunne tilby friluftområder til innbyggerne i Bayerns hovedstad, men også biodiversitet. På det tidspunktet var elven sterkt forurenset, og det var nesten ikke fisk igjen i den.

Bundesnatur, den tyske naturvernorganisasjonen, kom med et forslag om å føre Isar tilbake til den slyngende alpeelven den en gang var. Dette utløste en stor bevegelse for å få prosjektet gjennomført, og selv om mange så på det som umulig, ble det utarbeidet et prosjekt som skulle føre åtte kilometer av Isar sør i München tilbake til naturen. Prosjektet fikk tildelt 37 millioner euro, og arkitektkonkurranser ble utlyst, som blant annet skulle ta høyde for at byen fortsatt måtte være beskyttet mot oversvømmelser. I 2000 ble de første betongsperrene fjernet. I 2011 fløt Isar igjen, som om den selv hadde funnet veien gjennom årtusener, takket være det som regnes som et unikt revitaliseringsprosjekt i Tyskland. Og det sier seg selv at vannet, som renses med ultrafiolette stråler, ikke bare er rent, men helt fritt for uønskede bakterier. Til nytte både for mennesker og elven, biodiversiteten og alle fiskene som igjen har fått gode levekår.

Biergarten forut

Vi har kommet til Hellabrunn Zoo, som er en del av naturvernområdet rundt Isar. Hellabrunn Zoo er også verdens første geo-zoo, hvor dyrene lever sammen etter kontinentet de opprinnelig kommer fra. Her er det fint å legge inn et stopp, særlig hvis du har barn med deg på turen. Eller ikke har planer om en frokost i en berømt Biergarten drøyt fire kilometer lenger sør. Men vi fortsetter gjennom skogen langs den zoologiske hagen, og når vi kommer ut på engene igjen, ser vi den 31 meter høye Grosshesseloher Brücke reise seg foran oss.

Vi triller over elven på en liten trebro for syklister og gående og får øye på en overraskende lang og bratt bakke på motsatt elvebredd. Faktisk er den så bratt at de fleste må gå av sykkelen. Det er ikke uten grunn at bakken heter Höllerer Berg – helvetesberget. Men bare fem minutter lenger fremme får vi belønningen, når inngangsporten til Waldwirtschaft Grosshesselohe dukker opp på en bakketopp i bøkeskogen. 

Waldwirtschaft Grosshesselohe er alt vi ser for oss når vi tenker på en klassisk Biergarten i Bayern: En kjempestor hage med plankebord og benker til alle som vil spise grillkylling eller svineskanke fra en av selvbetjeningsbodene og skylle ned med fatøl fra Münchenbryggeriet Spaten. Og en stor terrasse med duker på bordene og servering fra en rikholdig meny. Det hele akkompagnert av tradisjonell jazz- og schlagermusikk fra husorkesteret, og av serveringspersonalet – kvinnene i tradisjonelle Dirndl og mennene i Lederhosen. Skål – eller Prost som de sier her.

Et par timer senere er vi klare til å rulle tilbake mot München. Denne gangen følger vi den godt merkede sykkelstien på vestsiden av Isar. Og gleder oss over at ruten er flat.

Grønn festsal

Hvis Isar er Münchens grønne lunge, er Englischer Garten den grønne festsalen. Med en størrelse på 375 hektar, er parken større enn Central Park i New York og regnes som en av verdens største byparker. Se for deg en fotballbane, og gang det med 640. Dette er en festsal som vil vise seg fram. Og en festsal som blir brukt. Ikke minst under korona-nedstengningene.

Parken ble grunnlagt i 1785, og hit kommer byens innbyggere etter arbeidstid, i helgene og når de skal feste og feire. Eller måle krefter med Eisbach Welle ved Haus der Kunst på sørsiden av parken. På en strekning som bare er 10–20 meter lang, danner Isar voldsomme strømvirvler der iherdige surfere vever seg på tvers gjennom bølgene fram og tilbake mellom de to breddene. Når én faller i vannet, er nestemann allerede klar på brettet. Året rundt.