/\

SECRET TRAVELER

Hvordan svært begrensede kunnskaper i kroatisk kan åpne dører i Tokyo

Her om året hadde jeg et 24-timers opphold i Tokyo. Jeg var på vei hjem fra en ferieuke på Hawaii som hadde bestått av litt for mye ro og avslapping. Det ble det slutt på da jeg kom til Japan.

Døgnet i Tokyo begynte med at jeg sjekket inn på et hotell i Shibuya og dro til Cat Street for å shoppe og se meg om. Cat Street er min desiderte favorittgate i Tokyo. Det er så mange koselige steder der, og siden jeg liker gode retail-konsepter, kan jeg tilbringe flere timer i butikkene. Mens jeg spiste middag, sjekket jeg residentadvisor.net for å finne ut hva som skulle skje på fest- og klubbfronten om kvelden. Jeg oppdaget at en DJ jeg liker, skulle spille på en klubb i Daykanyama. Snakk om flaks!

Klokken var bare åtte, så jeg bestemte meg for å finne en takbar og benytte ventetiden til å nyte utsikten over Tokyo kombinert med et glass. Stedet jeg googlet meg frem til, var nokså fancy. I døren møtte jeg en hovmester som plasserte meg et sted som ikke var helt optimalt. Engelsken og utseendet hennes tydet på at hun var fra Balkan, så jeg tok sjansen på å si:
– Hvala! Som betyr takk på bosnisk/serbisk/kroatisk avhengig av hvem du spør. Hovmesteren lyste opp.
– You speak my language!? sa hun overrasket.

Vi småpratet litt om Balkan, og så flyttet hun meg over til stamgjestenes del av baren. Der snakket jeg mye med en eldre japansk herre som hadde jobbet i reiselivsbransjen hele livet. Han og vennene hans begynte å spandere barens sortiment på meg til ABBA-toner fra et liveband. Drømmekveld, med andre ord. Utover kvelden kom det flere lokale bort til baren og snakket med meg. Det var alt fra skuespillere til modeller og jeansforhandlere. Jeg vet ikke helt hva hovmesteren hadde sagt til dem, men alle ville snakke med meg. Det var litt surrealistisk, og jeg glemte tiden helt. Plutselig stengte takbaren, og da husket jeg hva jeg egentlig skulle gjøre den kvelden, og dro til klubben der DJ-en spilte.

Vel fremme ble jeg møtt av en masse japanske reggae-fans som stod og svaiet til langsom dub-musikk (en slags klubbversjon av reggae). Stemningen var veldig positiv og rolig, så da de stengte, bestemte jeg og noen nye bekjente oss for å fortsette festen. Vi gikk til en annen klubb, som viste seg å være en bitte liten kjeller. Stemningen var betydelig mer intens enn på den første klubben, og dette stedet lå et stykke unna. Ut i de små timer døde telefonen min. Det skapte følgende problemer:
1. Jeg var ikke helt sikker på når flyet skulle gå.
2. Jeg hadde ikke peiling på hva hotellet mitt het, eller hvor det lå.
3. Svaret på de spørsmålene lå på telefonen min.
4. På denne klubben var det ikke bare bare å finne noen som både kunne engelsk og hadde nødlader.
Så hva gjør man?

Til slutt praiet jeg en drosje til Shibuya og brukte en time på å jakte på hotell og nødlader. Ikke helt enkelt i morgenrushet i Shibuya Crossing, skulle det vise seg. Jeg ble etter hvert nokså desperat og spurte drosjesjåføren hvor lang tid det ville ta å kjøre til Haneda lufthavn. Selv om passet mitt og alle tingene mine lå på hotellet. Jeg skulle akkurat til å si …
«OK, go!» … da jeg kom på at jeg hadde nøkkelen til hotellrommet i lommeboken. 

Lettet viste jeg den til sjåføren, som så kjørte de 150 meterne til hotellet. Jepp, 150 meter. Snakk om pinlig. Jeg løp opp på rommet, smelte igjen kofferten og begav meg ut til Haneda lufthavn. 

Fremme ved innsjekkingen så jeg nok veldig sliten ut, og jeg luktet neppe fioler. Jeg gikk fortsatt i de samme klærne som jeg hadde hatt på meg hele natten. Men jeg fløy Lufthansa First og Star Alliance, så de sa
«Welcome Mr/Ms Secret Traveler» og var så ekstremt hyggelige og behandlet meg så fantastisk at de nok trodde jeg var en langt mer kjent person. De fulgte meg til det jeg tror var crew security, og deretter videre til loungen. 

Siden fikk jeg samme mottakelse på flyet, der jeg sov som Tornerose hele veien til München. Hvala! 

En flyvertinne fulgte meg og en annen passasjer fra loungen til første klasse på flyet. Den andre passasjeren var rundt femti og så ut til å være en som reiser mye i jobben. Han gav meg et smil som sa:
«Jeg skulle ønske jeg hadde hatt en like bra kveld som du har hatt!» 

Man bør alltid ha med seg en lapp med hotellets navn på det lokale språket, spesielt i Asia. Man vet aldri hva som skjer. 

Jeg har begynt å gå rundt med to nødladere og to telefoner. 

August 21, 2018

Lukk kart

Kategori

Fra artikkelen

Del tips

Lukk

Leter du etter noe spesielt?

Filtrer søket ditt

Lukk