/\

SECRET TRAVELER

Tips til deg som reiser og har et avstandsforhold

Jeg har aldri trodd at jeg kan fungere i et avstandsforhold, og derfor har jeg aldri gitt det en sjanse. Men nå vet jeg at det bare handler om å finne den rette personen.

Da jeg ble forelsket i J, var det virkelig ikke planlagt. Jeg elsket mitt omflakkende liv. Jeg hadde lyst til å få en familie en dag, men friheten min ville jeg ikke gi opp. Jeg tenkte faktisk at jeg hadde passet som aleneforelder, siden jeg reiser minst annenhver uke. Jeg var vant til å dele livet og opplevelsene mine med bare meg selv. Jeg var vant til å kunne nyte fantastiske opplevelser, selv om jeg samtidig tenkte at «dette vil jeg aldri kunne forklare eller dele med noen». 

Men så slo det berømte lynet ned, og jeg ble hodestups forelsket. Dessverre i en person som ikke bor der jeg bor, og som heller ikke bor på noen av de 4–5 stedene jeg regelmessig reiser til. Vedkommende bor på et lite sted i Spania.

Vi har altså et avstandsforhold, og det er noe jeg alltid har prøvd å unngå. Uviljen mot avstandsforhold samt frihetslengselen min er det jeg har skyldt på når diverse kjærester eller «flings» de siste årene har villet ta neste steg. Men som mormoren min sa:

– Du vet at det er riktig når du ikke kan la være.

Og nå var det helt umulig å la være. 

Det tar på at vi ikke får treffes så ofte som jeg hadde ønsket (hver dag). Men det verste er å ikke bo samme sted. Det er trist at J ikke er der når jeg kommer hjem eller når jeg kjenner meg alene. Jeg vil jo dele livet med hen. 

Til alle som er i samme situasjon, vil jeg si dette: det er fullt mulig å ha et avstandsforhold. Jeg og J melder hverandre og ringer hele tiden. Videosamtaler er også bra, og nå har man jo nesten alltid dekning. Med litt planlegging er det også mulig å nå hverandre også når dekningen mangler. Som den gangen jeg visste at jeg ville være offline i tolv timer på en togtur i Mongolia. Da sørget jeg for å bestille blomster med en sms i papirversjon som kom frem til Js hotellrom i New York den morgenen jeg ikke kunne komme i kontakt. J hadde nok ikke tatt på vei om jeg ikke hadde tatt kontakt, men for meg er de små tingene viktige.

Hvis vi ikke er i omtrent samme tidssone, er forresten 12 timer den perfekte tidsforskjellen. Da er vi nemlig godt synkronisert. Den ene sier god morgen, og den andre sier god natt. Det er verre med seks timers tidsforskjell, for da begynner den enes kveld når den andres slutter.

Det er selvfølgelig mest stas når vi møtes. Som for to uker siden da vi møttes i Paris en fredag kveld, var i bryllup i Provence lørdag og reiste til en hyggelig gård utenfor Paris på søndag.

Eller akkurat nå når jeg sitter ved ankomsten og nettopp har fått en melding fra J om at hen er gjennom passkontrollen. Når det slår meg at vi nå har hele 48 timer sammen, får jeg en lykkefølelse i hele kroppen. Jeg tenker på alt vi skal finne på (som ærlig talt ikke er så mye, vi skal bare være sammen) og at jeg endelig får holde rundt hen. Jeg har nesten ikke våget å tro det de siste 12 dagene som vi har vært fra hverandre, men nå kommer det: den totale lykken. Det er på tide å lukke datamaskinen.

Grand Amour Hotel

Så bra å være tilbake på Grand Amour Hotel i Paris. Det var sikkert mitt 10. eller 15. opphold der. Jeg hadde ikke vært der på et par måneder, men det er alltid like hyggelig å komme tilbake.

Gardermoen

Var der denne uken, og sikkerhetskontrollen kan virkelig være påfallende saktegående.

Oktober 25, 2018

Lukk kart

Kategori

Fra artikkelen

Del tips

Lukk

Leter du etter noe spesielt?

Filtrer søket ditt

Lukk