/\

ANNONSE

Monica Kristensen bor i dag på Kongsvinger. Foto: Geir Dokken
Monica Kristensen bor i dag på Kongsvinger. Foto: Geir Dokken

Monica Kristensen, Svalbards krimdronning

– Jeg vil forklare Svalbard for folk. Lyset. Ensomheten. Magien. Følelsen av å være så nær verdensrommet. Polarforsker Monica Kristensen (65) gjør det med krim, og høster internasjonal suksess.

Dette er Monica Kristensen Solås

Alder: 65
Bor: Kongsvinger, Norge.
Familie: Gift med Arne Roy Solås, datteren Emma
Utdanning: Hovedfag i teoretisk plasmafysikk, Master grad (M.phil) i Polar administrasjon, Universitetet i Cambridge, Doktorgrad (D.p hil) i anvendt matematikk/glasiologi fra University of Cambridge 
Karriere: Har deltatt i og ledet flere polarekspedisjoner til Arktis og Antarktis. I 1989 tildelt Royal Geographical Society´s gullmedalje (Founders Medal). Har koordinert et treårig forskningsprosjekt i Antarktis, vært leder for Værvarslingen i Nord-Norge og leder i gruveselskapet Kings Bay AS på Svalbard. Hun har også vært generalsekretær i Redningsselskapet og leder for Norsk Genressursråd. Har utgitt ni bøker. Ekspedisjonen er hennes femte krim med handlingen lagt til Svalbard. . 

London på 1980-tallet: Ett klikk. To klikk. Tre klikk. Lord Snowdon tar kun tolv eksponeringer. Den tidligere svigersønnen til dronning Elizabeth er verdensberømt portrettfotograf for Vogue og har tatt ikoniske portretter av kjendiser som David Bowie og Lady Diana.

Nå stiller han kameraet mot den vakre, usminkede norske kvinnen. Hun er iført et tau og en gigantisk polarpels fra British Museum. Den er blytung og lukter kvalmt av gammelt spekk. En grønlandshund, sliten av dage, har sovnet ved kvinnens føtter.

Den blåøyde blondinen er Monica Kristensen. Hun er 38 år, men har allerede rukket å ta en doktorgrad i glasiologi og hovedfag i teoretisk plasmafysikk. Nå har hun vært den første kvinnen i Roald Amundsens spor mot Sørpolen. «The Beautiful Explorer» skal på glanset trykk i motebibelen Vogue.

Nesten 30 år senere er Monica Kristensen fortsatt verken furet eller værbitt. Vi møter henne en kald og klar marsdag på Holmenkollen Park Hotell. Snøen henger tung og eventyrlig over Oslos tak. Hotellet syder av skiskyttere og TV-reportere. Ingen legger merke til polarforskeren som skapte overskrifter over hele verden i sin leting etter Roald Amundsens etterlatte telt.

– Jeg synes så synd på Roald Amundsen, her jeg sitter, sier Monica Kristensen til Scandinavian Traveler.

Hun stirrer på fotografiene i hotellets egen Explorer-suite, tilegnet den første mannen til å nå både Nordpolen og Sørpolen. Fra vinduet ser Monica Kristensen rett ned på museet der Fram ligger, skipet Amundsen lånte av Fridtjof Nansen i 1910.

Hun snakker med følsomhet og innlevelse om polarhelten som ble borte i drivisen sammen med de andre besetningsmedlemmene, et sted i nærheten av Bjørnøya et stykke sør for Spitsbergen. Amundsens leteaksjon etter savnede polarkolleger er et av de siste gjenværende mysteriene i polarhistorien 

Til høsten kommer Monica med boken om hans svært spennende, siste leveår.

– Boken har et alvorlig budskap, forteller hun. – Den handler om hvordan Norge behandler sine polarhelter. Det lille landet vårt har en hard omgang med sine helter og idoler. Det bygger dem opp og river dem ned.

Siden tiden som polarforsker har Monica Kristensen blitt en kritikerrost krimforfatter med stor internasjonal suksess. Historiene hennes handler om krimhelten Knut Fjeld, den fiktive sysselmannsbetjenten på Svalbard.

Monica Kristensen fotografert av Lord Snowdon i 1989. Copyright: Lord Snowdon for Vouge, Condé Nast

– På Svalbard får du en følelse av å være nær verdensrommet, sier hun. – Alle himmelfenomener er så nære. Selv om du ser nordlyset bedre i Tromsø, er omgivelsene bedre på Svalbard. Det er noe med lyset, mørket, skyggene, ensomheten og dyrene. Svalbard er et eget land der naturen preger menneskene og styrer dem. Ikke omvendt.

 Monica ble kjent med Svalbard da hun jobbet der som klimaforsker. Hun har også vært direktør i gruveselskapet Kings Bay, som ligger i Ny Ålesund på Spitsbergen, den største øya i øygruppen Svalbard. Med tid og stunder begynte hun å forstå hva det egentlig var hun skulle gjøre.

– Jeg ønsket å forklare Svalbard for folk gjennom skrivingen min, forklarer hun. – Lyset. Ensomheten. Magien. Nettopp denne følelsen av å være nærmere verdensrommet.

Monica befant seg også på Svalbard tidlig på 1980-tallet, rett etter at hun hadde avsluttet glasiologistudiet, under innspillingen av thrilleren Orions belte. På denne tiden hadde hun også vært med på å lage en dokumentarfilm om tragedien i Kings Bay i 1962, da 21 gruvearbeidere mistet livet i en eksplosjon. Det var ettervirkningene av denne katastrofen som i sin tid felte Einar Gerhardsens regjering.

Det tok ikke lang tid før det gikk opp for henne at alle elementene i krimseriene på tv lå der, rett foran henne, i de frosne fjellskråningene på Svalbard. For ikke å snakke om redselen for å bli angrepet av isbjørner. Vissheten om at nødhjelpen antakelig ikke vil nå frem i tide om noe skulle skje deg. Kulda som smyger seg inn under klærne dine og griper fatt i deg som ørneklør. Sjansen for at noen kan forsvinne uten et spor i de forlatte gruvegangene.

– Det enestående ved Monica Kristensens Svalbard-serie er i mine øyne at hun er i stand til å bruke hele sin vitenskapelige bakgrunn og sin store ekspertise på polarområdet, så det hele inngår elegant og ubesværet i en serie klassiske spenningsromaner, sier Monicas litterære agent Anneli Høier fra København

Monica Kristensen i Explorer-suiten på Holmenkollen Park Hotel, Oslo. Foto: Geir Dokken

I tillegg til at hun har en rasjonell, vitenskapelig sensibilitet, har Monica også noe som kan beskrives som en åndelig tilknytning til Svalbard. Hun sier at hun har «sanset Gud» på sine ekspedisjoner i de endeløse isødene.

– Jeg husker en vanskelig ekspedisjon i Antarktis. En intellektuell benediktinermunk på skipet ville vite hvordan det føltes å være i det magiske landet, der det nesten ikke finnes liv, minnes hun. – Jeg forklarte ham om en ekspedisjon til Svalbard, at etter en måneds økt med forskereksperimenter om natten og soving om dagen, blir man så var alle sanseinntrykk og får en voldsom ærefrykt for naturen. For meg er universet aldri stille. Det nynner. Drar du til Ny Ålesund på Svalbard om sommeren, kan du være sikker på at du vil høre universets høylytte nynning. Den ligger som et smil over hele landskapet.

‘Det er noe med lyset, mørket, skyggene, ensomheten og dyrene’

Men det har ikke bare vært brede smil for Monica. I Antarktis, 2. juledag 1993, skjedde en ulykke som forandret livet hennes. Hun er på sin tredje ekspedisjon for å finne Amundsens telt, som den norske legenden forlot et eller annet sted under isen ved Sørpolen. Når teltet er funnet, skal det stilles ut under OL på Lillehammer noen få måneder senere. Hele Norge følger med på søket, både med oppmuntring og kritikk. «Vend i tide!» og «La teltet stå!» er bare noen av avisoverskriftene. 

Ekspedisjonsteamet lokaliserer teltet til nærmeste hundre meter, da Monica, som sitter omgitt av julepynt i et bomullstelt, får en sjokkerende melding: To av kollegene hennes har falt ned i en issprekk 600 kilometer unna. Én av dem blir reddet seks timer senere, men logistikksjefen Jostein Helgestad, mister livet.

– Det var helt forferdelig for oss alle sammen, forteller hun. – Jeg var fryktelig lei meg i mange år. Selv om det ikke var noens feil, følte jeg at ansvaret var mitt som ekspedisjonsleder. Skulle noen klandres, måtte det bli meg.

Monica fant aldri teltet. Og hun la ikke ut på flere ekspedisjoner. I stedet begynte hun å skrive. Men hennes plass i polarhistorien er sikret.

– Monica var den første i vår tid som tok opp igjen den stolte norske tradisjonen om å reise til Antarktis og nå Sørpolen på bena, sier polfareren, forfatteren og forleggeren Erling Kagge.

– Siden har mange dusin nordmenn satt seg som mål å komme dit. Hun var en pioner. 

Utsikt over Longyearbyen. Foto: Shutterstock

Monica nyter også stor internasjonal suksess som krimforfatter. Bøkene hennes har blitt oversatt til elleve språk.

– Det er helt utrolig gøy å gjøre det så bra! sier hun. Og det var ekstra stas å bli nominert til beste oversatte krim til svensk i fjor – i selskap med de virkelig store, som Paula Hawkins, Nic Pizzolatto og Karin Slaughter. Jeg må også si at det er en ære å bli gitt ut i Sverige på Leopard, Henning Mankells forlag.

Monica forteller at hun er en oppdager av natur. Hun vil hele tiden inn i det ukjente.

– Som ung skjønte jeg ikke at jeg kunne valgt enklere. Men jeg angrer ingenting. Og det å bli forfatter er det beste jeg har gjort. Det forandret retningen på livet mitt. 

Av Kristin M. Hauge 

Lukk kart

Kategori

Fra artikkelen

Del tips

Lukk

Looking for something special?

Filtrer søket ditt

Close