/\

ANNONSE

Christian Hofer, 42, forvandler seg til klovnen Don Christian et par timer før forestillingen. Foto: Mattias Bardå
Christian Hofer, 42, forvandler seg til klovnen Don Christian et par timer før forestillingen. Foto: Mattias Bardå

Folk

Sirkusklovnens historie

Å gjøre folk glade gjør meg glad, sier Don Christian, klovnen på Circus Brazil Jack, Sveriges eldste sirkus.

The International Clown Hall of Fame ligger i Baraboo i Wisconsin, USA.

theclownmuseum.com

Follow Don Christian on Facebook

Follow Don Christian on Youtube

Read more

Det er sirkus i byen. Lastebilene og campingvognene rullet inn sent kvelden før, og allerede i morgentimene dominerer det store, røde sirkusteltet parkeringsplassen utenfor byens idrettspark. Inngangen er på plass. Det samme gjelder popkornbodene, godteributikken og billettutsalget.

Samme kveld, litt før klokken sju, begynner orkesteret å spille. Så snart publikum finner plassene sine i teltet, lukker vaktene dørene, og forventningene stiger i takt med musikken.

Så kommer en høy mann med altfor store sko og bukser trampende inn. Han smiler bredt og veiver med armene som en dirigent. Latteren gir allerede gjenlyd i teltet – og den høye mannen har ennå ikke gjort noe annet enn å komme inn.

Han setter opp et notestativ midt i manesjen og begynner å engasjere publikum. De som sitter til venstre for ham, blir bedt om å klappe to ganger i hendene når han peker på dem. Og de som sitter til høyre, får tilsvarende beskjed. Så løper han frem til de fremste radene og mimer til de som sitter der, at de skal klappe fem ganger i hendene – han viser med hånden at han mener fem – når han gir signal.

Publikum er klare, og orkesteret begynner å spille Johan Strauss' «An der schönen blauen Donau».

Når den mest kjente delen av valsen kommer, løper mannen med de store buksene og skoene og den røde nesen fra den ene siden av manesjen til den andre og signaliserer til publikum at de må klappe.

Bam-bam-bam-bam-bam, klapp-klapp, klapp-klapp. Klappingen passer perfekt til musikken, og publikum ler. Både fordi mannen nå er helt oppslukt av melodien og styrter rundt i manesjen, og fordi det er helt utrolig at han kan få publikum til å lage musikk sammen. Og så er man kommet til slutten: Bam-bam-bam-bam-bam, klapp-klapp, klapp-klapp.

Det etterfølges av stormende applaus, mens resten av artistene kommer ut for å presentere seg. Deretter ønsker sirkusdirektør Carmen Rhodin publikum velkommen. 

Photo: Mattias Randå

 

Forestillingen er i gang. Publikum er klare. Det har Don Christian, klovnen, sørget for.

Et sirkus er alltid på vei til et nytt sted. Midt på 1970-tallet kom det et sirkus til Graz i Østerrike. I motsetning til Brazil Jack, som vanligvis bare tilbringer én natt på hvert sted, ble dette sirkuset værende i to uker.

– Jeg var tre år gammel, og med en gang jeg fikk se klovnene, var jeg solgt, forteller Christian Hofer, også kjent som Don Christian. – Det var litt skummelt, for klovnene var mye voldsommere den gangen. Vi kan ikke bruke slike numre lenger. Du kan ikke skyte på klovnens hode med kanon.

– Familien min besøkte sirkuset hvert år. Det var stort og vakkert. Manesjen var 50 meter i diameter, og de hadde elefanter, tigre og alt mulig. Den gangen hadde vi ikke Internett, så jeg lånte bøker på biblioteket og snakket med klovnene. Jo eldre jeg ble, jo mer snakket jeg med dem, og jeg prøvde å få mest mulig informasjon ut av dem. 

Ikke fra sirkusfamilie

«Jeg vil ha kontakt med folk. Jeg trenger publikum, de er helt avgjørende. Hvis jeg ikke får dem med meg, blir jeg lei meg, sier klovnen Don Christian. Foto: Mattias Bardå

Gutten ble kjent med klovnene og begynte å opptre litt for foreldrene og på skolen. Han sørget for at han alltid fikk være med på skoleforestillinger, og for at han fikk de rollene som folk lo av. Men til slutt bestemte Christian, som var sønn av en husmor og en trygdesjef, seg for å droppe klovneplanene og heller satse på en utdanning innen bedriftsadministrasjon.

Men klovnene gav seg ikke så lett.

– Den nederlandske sirkusdirektøren ved det østerrikske sirkuset fortalte meg at Nederlands Nationaal Circus Herman Renz i Nederland var på jakt etter en makker til klovnen sin, forteller han. – Det var et tilbud jeg ikke kunne si nei til. Jeg skulle egentlig jobbe der i ni måneder, men ble værende i ti år. Der fikk jeg klovneutdanningen min. 
 

Han ble ansatt som klovn, men på et sirkus får en fersking mange forskjellige arbeidsoppgaver. Don Christian slo opp teltet, hengte opp plakater, var dørvakt og vasket – og om kvelden fikk han folk til å le.

I begynnelsen var han assistenten til en annen klovn, men Christian begynte umiddelbart å jobbe med sin egen klovnepersonlighet.

– Klovneyrket minner litt om opera, sier han. – Du har Wagner, Puccini og Mozart, men det er bare rundt 20 forskjellige historier som fremføres på ulike måter. Alle de tradisjonelle klovnetriksene er tilgjengelige – ingen har opphavsretten til dem – og jeg lærte alle sammen tidlig.

– I begynnelsen kopierte jeg andre, og jeg kan ikke påstå at jeg var en ordentlig klovn da. Jeg brukte deler av andres numre, laget noen egne småting og større ting sammen med en makker. Jeg skammet meg ikke over det, jeg bare gjorde det. Jeg burde ha skammet meg. Heldigvis for meg finnes det ikke så mange videoopptak fra den tiden, sier han og ler.

Han la ned innsatsen som skulle til, og 10 år senere var han blitt klovn. En ordentlig klovn. Han finpusset numrene sine og lærte det som kjennetegner virkelig gode klovner.

– Jeg lærte timing, sier han. – Timing er alt. Og det tar ti år å lære det.

Etter de ti årene i Nederland har Christian jobbet over hele Europa, og han er nå en av de mest populære klovnene på denne siden av Atlanteren. I dag vet sirkusene som engasjerer Don Christian, at han vil få publikum til å le.

– Folk tror det er enkelt å være klovn eller komiker, men å få folk til å le er kjempevanskelig, sier han. – Selvfølgelig er det vanskelig å være trapesartist eller sjonglør også, men når du behersker nummeret ditt, er det bare å fremføre det. For oss som jobber med humor, er ingen forestillinger like.

– Hvis du er en berømt komiker, kommer folk for å se deg. De liker forestillingen fordi de kjenner nummeret fra før, eller fordi du er et kjent navn. Men som klovn møter du et publikum som ikke kjenner til deg fra før, og du må få dem til å like deg. I Frankrike kan et sirkus ha fire forestillinger om dagen, og for hver forestilling må du begynne helt på nytt. 

 

Ingen klovn, intet sirkus

Don Christian. Foto: Mattias Bardå

Klovner får mer enn én sjanse til å vinne publikums gunst. I løpet av en forestilling på 90 minutter dukker Don Christian opp fem ganger. Han fremfører nummeret med «An der schönen blauen Donau», han spiller på bjeller (mens et barn fra publikum slår på en stekepanne som er festet til baken hans), han arrangerer en boksekamp, han tuller med en mikrofon og synger James Browns «I Feel Good» – «ooooo, baaa-aaaaaby» – og han jager en usynlig flue rundt i manesjen.

– Det er ofte klovnene som binder resten av forestillingen sammen, sier han. – For uten en klovn er det ikke et ordentlig sirkus. Du kan klare deg uten sjonglør, men ikke uten klovn. Det fører til at jeg alltid har nok å gjøre, men det er en ulempe ved det også. Du kan ikke si til barna i publikum at klovnen er syk i dag. Så jeg må alltid stille opp. I løpet av 25 år har jeg aldri vært borte fra en forestilling – ikke en eneste en.

Det er også en annen, mer praktisk grunn til at sirkuset trenger en klovn.

– Mine opptredener utgjør cirka 30 minutter av en 90 minutter lang forestilling, sier han. – Så uten meg blir forestillingen for kort.

Siden han aldri kan være borte fra jobb, må han trene jevnlig, spise sunt og aldri være dumdristig – utenfor sirkusteltet, altså. Han går ikke engang på ski lenger, av frykt for å brekke beinet.

«Litt av en østerriker!» sier han og ler høyt.
 

‘Det er en uskreven regel at du ikke kopierer en annen klovn’

Skuespiller og standup-komiker

Forestillingene til Circus Brazil Jack begynner alltid klokken sju om kvelden, og Don Christian begynner å ta på seg klovnekostymet og forberede seg mentalt om ettermiddagen.

– Sminke og hår utgjør forberedelsene mine, sier han. – Å konsentrere meg om sminken er en form for meditasjon.

Det meste av sminken hans er hudfarget, med litt lysere farge rundt øynene og litt hvitt rundt munnen. Det blonde håret står rett opp, øyenbrynene er svarte, og – som seg hør og bør for en klovn – nesen er rød. Eller rettere sagt: omtrent halve nesen.

– Det er en uskreven regel at man ikke må kopiere utseendet til en annen klovn, sier han. – Jeg liker ikke å bruke mye sminke, for jeg synes det dekker over ansiktsuttrykkene mine. Dessuten hender det at barn blir redde for den store mannen med sminke og strittende hår.

– Vanligvis bruker klovnene mindre sminke etter hvert som de blir eldre. Til slutt er det selve ansiktet som blir sminken. Bevegelsene og ansiktsuttrykkene blir tydeligere, og de trenger ikke lenger å skjule seg bak en maske. Jeg har rød nese fordi det forventes av en klovn.

En klovn er én del standupkomiker og to deler skuespiller. På samme måte som en skuespiller må han fremstille hele spekteret av menneskelige følelser – latter og lykke, tårer og tristhet – men i likhet med en standupkomiker må han engasjere publikum.

– Noen ganger, på små steder i Nord-Sverige, lener folk seg bare tilbake og ser på, sier han. – Da kan du enten gi opp, bli sint eller bare fremføre nummeret ditt. Jeg spiller på horn, bjeller og flere andre instrumenter. I tillegg til at det er en tradisjon blant klovner, gjør musikk også at du når frem til folk.

– Jeg trenger publikum, de er helt avgjørende. Hvis jeg ikke får dem med meg, blir jeg lei meg, selv etter så mange år. Når publikum er med på notene og tar helt av, flyr tiden og jeg får gåsehud. Å gjøre folk glade gjør meg glad.

Deretter stikker han føttene, som egentlig er størrelse 43, inn i klovneskoene i størrelse 48 («Jeg må kunne bevege meg.») og går fra campingvognen sin og bort til teltet. Han sjekker rekvisittene sine og passer på at alt er klart.

Orkesteret spiller, vaktene er klare til å lukke teltdørene, og Don Christian står bak det store, røde sceneteppet som skiller ham fra publikum. Han strekker seg så lang han er, og deretter tramper han smilende og vinkende ut til publikum.

Latteren gir allerede gjenlyd i teltet.

Tekst: Risto Pakarinen

Ble du inspirert av denne saken?

Gi den en tommel opp!

likes

ANNONSE

Lukk kart

Kategori

Fra artikkelen

Del tips

Lukk

Leter du etter noe spesielt?

Filtrer søket ditt

Lukk